Bruk knappene nederst i PDF-viseren, da kan du velge mellom å laste ned filen eller lese i fullskjermmodus.

Her finner du 1. episode, «The Ethereal Mind» og her finner du 2. episode, «The Cultivated Mind».

Lettlurt avisleser?

En artig observasjon: I Theodor W. Adornos arbeider om radio refererer han et par steder til Orson Welles legendariske War of the Worlds-sending for å gi et eksempel på hvor effektiv radioen er for å få folk til å tro det de hører. Hørespillet, basert på H.G. Wells’ science fiction-roman, var så livaktig at folk ble fra seg av skrekk og løp rundt på gatene i frykt for innvaderende marsboere. Panikken bredte om seg. Den paranoide frankfurteren fant i dette et perfekt eksempel på hvordan lytteren villig lar seg lure av det effektfulle mediet: «It might be worthwhile to study whether children and naïve persons are really thoroughly conscious that radio is a tool …» Adornos forhold til lytteren er noen ganger godt over grensen til forakt.

Men så viser det seg at denne historien om det livaktige hørespillet som har blitt en kanonisert fortelling om manglende mediekyndighet hos et tidlig publikum kanskje er et eksempel på et helt annet mediefenomen enn lettlurte lyttere: Avisanden. I følge medieprofessoren W. Joseph Campbell finnes det ingen holdbare argumenter for å hevde at War of the World-sendingen skapte noen større panikk, det var en historie spredt gjennom nyhetsbyrået APs overfladiske dekning av saken.

Denne historien som vi har trodd har handlet om det nye radiomediets kraft kan vise seg å egentlig handle om økonomisk-organisatoriske forhold i den gamle papiravisen. Uten spredningen av nyheten gjennom nyhetsbyrået, og avisenes behov for saker, ville denne historien aldri ha oppstått. Adorno var ikke tilstrekkelig bevisst at også avisen var «a tool», og dermed blir hans overbærende kommentarer om de naive radiolytterne til en megetsigende selvdiagnose. Det er vanskelig å navigere i mediesamfunnet, selv for dets fremste kritikere.

The work of Jacques Rancière, who never tires of repeating his assertion that equality is not just something to be fought for, but something to be presupposed, is, for me, one of the most important ideas of the past decade. Although Rancière begins the discussion of this idea in his 1987 text The Ignorant Schoolmaster, it is really only in the last ten years that others have taken up the idea and attempted to work out what it might mean for politics, art and philosophy. Equality may also be something one wishes for in a future to come, after fundamental shifts in the arrangement and order of society. But this is not Rancière’s point at all. Equality is not something to be achieved, but something to be presupposed, universally. Everyone is equally intelligent.

- Nina Power i the Philosopher’s magazine

Jeg har jobbet litt med Rancière tidligere, blant annet i en artikkel om litteraturkritikk og politikk som er på vei, men det har dreiet seg om arbeidet hans med politikkens estetikk/estetikkens politikk. Denne mer grunnleggende politiske/pedagogiske tenkningen er jeg mer ukjent med, og jeg tror det kan bli et spennende spor å følge.

… the artistic commodity not only contains the abstraction of the artist’s living labor, together with all of the labor previously invested in art school, nightlife, and Bohemian existence. It also contains the additional, non-artistic living labor of the labor of the artist’s employees and assistants as well as that of subsidiary firms such as printers, foundries, etc. In addition however, it further — and above all — contains the spiritual management of all these subordinate types of labor by a director, a person in charge. This director, then, performs intellectual labor, and a steadily growing amount of such labor, which cannot be described in detail but which acquires a metaphysical index in the mediated presence [Vermittelheit] of the artist’s traces, in the mediated presence of the aura and its conversion into an “as-if aura”.

Fransk avis

Jeg er i Paris for å henge opp og se på kunsthåndverk og spise meg fet. Det er kjekt. Seinen renner stille forbi, hipsterne drikker øl på Au petit garage, baguetten koster 80 centimes og servitørene i toppetasjen på Centre Pompidou er så gretne at en er glad for å slippe ut derfra uten å få kjeft.

Frankrike er et annet land. Der gjør de en del ting litt annerledes. Det oppdaget jeg til fulle da jeg slo meg ned med Le Monde i formiddag og slo opp på en sak om integrering i Île de France-området. Det dreide seg om en sosiolog, Hugues Lagrange, som kommer med en bok om ungdom som har fått problemer på forskjellige måter, på skolen, med politiet etc. Det mannen har gjort, og som er bemerkelsesverdig i en fransk sammenheng, er at han har sett på kultur som en viktig variabel i analysen av hvorfor disse faller utenfor. Kultur er et vanskelig begrep i Frankrike, hvor det statistiske sentralbyrået er forhindret via lovverket å etablere statistikker basert på etnisitet o.l. Den rådende tendensen i samfunnsvitenskapene ser utelukkende på sosiale og politiske forhold for å forklare ulikhet. Å diskutere kultur blir av mange ansett for å være snikrasisme. Denne forskeren har så funnet at særlig unge menn med bakgrunn fra Sahel-området har problemer, og han setter dette i sammenhenge med – blant annet – elementer i deres kulturelle bakgrunn. Denslags er sprengstoff i den franske offentligheten, de har tross alt betydelig større integreringsproblemer enn det vi har i Norge.

Om Le Monde hadde vært hvilken som helst norsk avisredaksjon, jeg kan ikke egentlig komme på noe unntak her, ville de tatt det kontroversielle punktet i denne analysen, vekten som legges på kultur, og blåst det opp stort gjennom et intervju med forfatteren, og så diverse kommentarer fra meningsfeller og motstandere. Hadde de lagt seg riktig i selen hadde de bygget saken ut med en «case». Saken ville blitt lansert som en meningsskandale og en ville så kunne skapt en skikkelig god krangel som hadde ridd debattsidene i et par uker. Den hadde for det meste gått med til å få av veien diverse skinnuenigheter.

Hva gjør så Le Monde? Hovedsaken er en lang parafrase hvor en journalist gjengir bokens viktigste poenger. Det er ikke en anmeldelse og det gir seg heller ikke ut for å være det, det er kun snakk om et referat. Til dette står en kort kritisk kommentar fra en annen sosiolog som tar avstand fra kulturfokuset. Så følger et intervju med forfatteren hvor han gjør rede for sitt standpunkt, og hvorfor han mener manglende fokus på kultur har skadet integrering i Frankrike, og i tillegg at han er svært kritisk til den pågående innstrammingen overfor innvandrere som dagens regjering står for. Til sist følger så en oversiktssak hvor journalisten kort presenterer fire forskningsarbeider som har tatt for seg den samme problematikken og deres hovedkonklusjoner.

Hva er forskjellen på det franske og det norske? Det helt sentrale i Le Mondes dekning er selvfølgelig det samme som de norske avisene ville vært opptatt av: det kontroversielle standpunktet. Det er selvsagt, ellers ville det ikke vært en nyhet. Men det er svært interessant syns jeg å se hvilken vekt journalisten legger på å formidle innholdet i boken uten å gå omveien om forfatteren eller hans motstandere. Hovedsaken er å formidle det saklige innholdet, og så å bygge ut leserens kunnskaper om fagfeltet og hvorfor disse spørsmålene er kontroversielle. Det kan være fordi jeg ikke er særlig god i fransk, men det føltes som om jeg ble tatt på alvor som leser: Her var det ingen som fortalte meg en «story», i stedet fikk jeg servert et forskningsfunn og en rimelig diskusjon omkring dets implikasjoner.

Jeg vet at det er akademikerens favorittøvelse å ønske seg en annen offentlighet, men denne helsiden ga meg et helt konkret bilde på at noe annet er mulig enn den steinkastende og underholdningsrettede forskningsformidlingen som tilsynelatende kan bli vår fremtid etter Hjernevasks suksess. Jeg vet ikke om vi kan håpe på at dette skal bli hverdagen i norske aviser. De har nok ikke ressurser til det. Men kanskje noen av tidsskriftene kan se dette som en mulig modell?

Kan kritikken lære akademia å lese bedre?
I 2010 ble forfatter og kritiker Tor Eystein Øverås tildelt prisen Årets litteraturkritiker. Da han takket for prisen understreket han at han så på sin egen kritikkpraksis som noe svært annerledes enn akademias behandling av litteratur, men han markerte samtidig avstand til en enkel og tabloid litteraturjournalistikk. Finnes det rom for en litteraturkritikk som nekter å velge side mellom en vitenskapelig og en salgsrettet tilnærming til litteraturen? Kan det hende at en slik litteraturkritikk er mer oppmerksom mot litteraturen den skal behandle? Hva er litteraturkritikk, og hva kan den være?

Øverås snakker om sin bakgrunn fra litteraturvitenskap og praksis som kritiker, blant annet hvor vanskelig det er å leve som kritiker uten annen inntekt.

Tor Eystein Øverås har gitt ut romanene Tittelløs (1993)og Fortelleren (1996), reiseboken Til: en litterær reise (2005) og artikkelsamlingen Livet! Litteraturen!.

Kritikkåret 2009 – Gamle gjenfortellinger om igjen
Kristoffer Jul-Larsen er stipendiat i nordisk litteratur og underviser på masterprogrammet i kunstkritikk og kulturformidling på NTNU. Han har gått gjennom litteraturkritikken i 2009 fra tolv utvalgte aviser, og vil i sin innledning presentere et oversiktsbilde av litteraturkritikken i Norge i dag. Hvor befinner de beste litteraturkritikerne seg, hva skriver de om, og hvordan gjør de det? Hva forteller kritikken oss om litteraturen, og er det verdt å lese det?

Tor Eystein Øverås og Kristoffer Jul-Larsen kommenterer hverandres innlegg og tar imot spørsmål og innlegg fra salen.

Det hele går ned på Dragvoll i rom D13, 26. august, klokken 14:15.